Ren sabotasje

Det var det det var. Hverken mer eller mindre.

Sabotasje av mitt eget og andres liv under smålige irrasjonelle forklaringer som:

“Jammen i alle dager! Jeg må da få lov å kose meg!?

Akkurat som om ikke jeg står på hele dagen. Jeg er jo alenemor!

Nå må de legge seg så jeg kan få litt tid for meg selv."

Sa jeg. Mest til meg selv.

Neida, det trengte ikke å være noen der for å si det.

Autopilot-skravla trenger ikke hjelp.

Ikke for noen av oss.

Autopiloten er der hele tiden og skaper det trøstesløse, selvmedlidende hamsterjulet drinken stenger oss inn i.  

Livet var satt på repeat. Jeg så det bare ikke selv.

Eller … jeg dyttet det bort.

Jeg var en aktiv dytter. Uten å legge noe særlig merke til det.

Jeg satt meg ned for å “kose meg”, bare for å sabotere enda en kveld.

Enda en morgen og enda en dag.

Joda, jeg var en god mor - på autopilot.

Nå har jeg tid.

Uansett hvor mye eller lite jeg har å gjøre, har jeg tid.

Tid til alle de lykkelige små øyeblikkene i løpet av en dag hvor jeg

for eksempel virkelig ser barna, gjør det jeg vil i livet og pusher grenser. 

Frykt for meningsløse ideer stopper meg ikke lenger.

Det var morgenkaffen min som satte i gang denne tanken min til deg i dag.

 Det er alltid der det starter nå.

Mine egne morgener uten å være fyllesjuk.

Uten en eneste autopilot i sikte.

Det blir en dag til uten i dag også. Til sammen har det blitt over elve år.

Det starter på dag en. Ingen av oss kan starte på noe annet sted enn det.

 Vi er heldige vi som har klikket inn på en liten hemmelighet som ikke er hemmelig:

Du kan ikke gjøre det alene.

Ikke jeg heller. Sabotasjen er over.

Tusen takk for at du er der, kjære alkoholiker,

og holder meg edru!